Aldring framstår som en fornærmelse, ja som en provokasjon, for det moderne mennesket. Vi bygger broer over fjorder, borer oss igjennom fjell og svever til månen og lenger. Alt er mulig, men alderen rår vi ikke over, og angsten for å brytes ned forsøkes skjult ved distanse og forakt, som om det ikke var oss selv det gjaldt. Alderen bærer bud om tapte muligheter; om at det en gang vil være for seint. Så klynger vi oss desperat til et ideal om ungdommelighet, mens sporene av alder og levd liv blir sett som forfall og uten verdi. Denne boka starter i ideen om aldring som en provokasjon for det moderne mennesket, ja for det moderne samfunnet. Den fortsetter ved å gå nærmere inn på aldersforakten, hva er kilden til alderismen, og hvilke konsekvenser har den? Så utvides synsvinkelen til å inkludere «den vakre alderdommen», før forfatteren tar for seg eldres posisjon i det moderne samfunnet, forholdet til familien og mellom generasjonene og eldreomsorgens tilsynelatende evige krise. Boka avrundes med et blikk på den virksomheten som ligger til grunn for det hele - aldersforskningen. Svein Olav Daatland er sosialpsykolog og forsker ved NOVA, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Han har vært redaktør av Aldring og livsløp siden starten for 25 år siden, og har i like mange år forsket på aldring i et livsløpsperspektiv.