Isadora Duncan, Ruth St. Denis og Rudolf Steiner utforsket dansekunstens muligheter på begynnelsen av 1900-tallet, en overgangstid hvor scenekunsten søkte nye former. De ønsket å uttrykke sjelens bevegelse i dansen og ble pionérer i dansens tidlige modernisme. Forfatteren skriver: "Min intensjon med boken er å belyse det store felt av bevegelsesmuligheter som springer ut av disse danseretningene. For å få et verktøy til å studere den siden ved dansen som danseskaperne kalte sjelens bevegelse, har jeg brukt gestikk som kjernebegrep. Ofte er det fokus på føtter og trinn når en snakker om dans, men gjennom det gestiske blir hele mennesket tatt med. Gester kan uttrykkes både gjennom tale, musikk og bevegelse. De er sterkt til stede i vår virkelighet, og er likevel blitt svært lite tematisert. For dette er noe av dansens hemmelige vesen, det som gjør at dansen har en tendens til å gå rett inn i hele organismen hos den som ser, og som umiddelbart blir oppfattet; både synet og hørselen aktiveres, og du kjenner det i lemmene og torsoen. Det nye ved denne boken er først og fremst at tradisjonene etter de tre tidligmodernistiske danseskapere undersøkes på lik linje i forhold til ideer om dans og praktisk utøvelse. Sammenligningen mellom dem får frem kjerneelementer i tidligmodernismens kunstforståelse." Boken er en bearbeidelse og videreutvikling av Schjønsbys doktoravhandling fra 2012 og er rikt illustrert.