Den ene dagen er jeg frisk, den neste sjuk, tenker på at jeg kan dø når som helst. Bli borte for alltid. Slik er livet. Det kan brenne langsomt ned. Det kan ta år å rygge ned alle trinna, til slutt tråkke i jord. Bli kasta jord over av en prest med en spade, i sol, regn, snøvær og ferske spor i nysnøen. Av de som har møtt opp og kjente deg. Det begynte den 12. februar , i 2012, det var en søndag, det var morsdag, en gnistrende iskald søndag, med mange planer for mor og meg. Og helt uventa blåste det opp en sterk vind fra intet som kunne ha slokka flammen min for godt. Fra da av ble hjernen min aldri seg sjøl igjen. Per la seg, og klokka 23 skrek jeg til: - Per, jeg mister det venstre beinet mitt, jeg blir lam! Jeg huska ikke hvor lenge det varte, bare at jeg ikke hadde kontakt med det venstre beinet mitt på flere minutter. Dette går over, sa jeg, det er sikkert noe med nakken min eller kneet. Neste dag, mandag, ble jeg lagt inn på Hamar sjukehus. Jeg hadde hatt mitt første av en stor mengde hjerneslag som jeg skulle gjennom de nærmeste to åra. Innen 13. mars 2014, i alt 18 stykker. Det ble lenge å være i djevelens gap, bli tygd i filler, jeg mista livet mitt og meg sjøl, kroppen min, og ankeret som holdt meg fast i verden, sank til bunns og ligger der fortsatt.