Innføringen av fedrekvoten i 1993 markerte starten på den norske velferdsstatens farsvennlige politikk. Reformen har vakt oppsikt og debatt både i Norge og i det internasjonale samfunn. Innføringen av fedrekvoten i 1993 markerte starten på den norske velferdsstatens farsvennlige politikk. Denne reformen har vakt oppsikt og debatt både i Norge og i det internasjonale samfunn. Med fedrekvoten blir velferdsstaten en sentral institusjonell aktør i utformingen av fedreskap gjennom å innføre statlige incentiver for fedres omsorgsarbeid. Den eksplisitte målsettingen med fedrekvoten var å styrke relasjonen mellom far og barn. I tillegg var intensjonen å bidra til økt likestilling mellom mor og far i arbeidsliv og omsorgsarbeid. Hensikten med denne boka er å belyse hva som har skjedd i dette «forsøkslaboratoriet» i de 20 årene vi har hatt fedrekvote. I løpet av de årene vi har hatt fedrekvote er den blitt kraftig forlenget og gjort fleksibel. Andelen innvandrere til Norge har økt i den samme perioden. I boka er vi opptatt av hvordan fedrekvoten erfares og brukes av ulike grupper fedre. Hva betyr den for kontakten mellom fedre og barn? Hva betyr den for likestillingen i familien og arbeidslivet? Hvordan virker endringene i ordningen inn på bruken? Hvilke erfaringer har andre nordiske land med bruken av fedrekvote? "Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten" er skrevet både for forskere, studenter, politikere og for medlemmer av velferdsstatens profesjoner og organisasjoner som arbeider med omsorgspolitikk. Bidragsytere: Gunnar Andersson, Lotte Bloksgaard, Berit Brandth, Kristin Horn Bringedal, Brita Bungum, Ann-Zofie Duvander, Gu.ný Björk Eydal, Ingólfur V. Gíslason, Sigtona Halrynjo, Gunnhild Foss Heggem, Anette Hoel, Øystein Gullvåg Holter, Ragni Hege Kitterød, Elin Kvande, Trude Lappegård, Selma Therese Lyng, Kristine Warhuus Smeby, Helene Aarseth.