Romanen er tuftet på en sann historie som forfatterens kone har vært utsatt for. Det er en beretning om en liten jente som får sin hverdag snudd opp ned når en alvorlig sykdom sender henne inn i 1950-tallets sykehuskorridorer. Det er en fortelling om lite forståelsesfulle leger og sykepleiere og om et behandlingsopplegg som mest fortoner seg som en serie overgrep. Samtidig er det en barndomsskildring, sett fra den lille jentas synsvinkel, der angst, avmakt og indignasjon balanseres av jeg-fortellerens humør og evne til å ta til seg varme og vennlighet fra de mer uortodokse karakterene i miljøet. Historien er bygget på intervjuer, sykehusjournaler, bilder, brev, bøker og lydbånd.