Hun hadde forandret seg så fort! Torgeir kjente knapt igjen henne. Hun gikk foran ham på stien. Kunne han ... regne med henne? At hun var våpenfør var det ingen tvil om, det så han av måten hun bar bue og pilkogger på. De var som gamle venner. Men ville vettet hennes holde når det gjaldt? Ville hun klare å se Gråheim igjen? Eller ville hennes ønske om å berge faren som var fanget føre dem ut i vettløs fare? Nå som det brygget opp til Tor-vær ... Torgeir så hennes midjelange, svarte hår pendle rolig fra side til side over den sterke ryggen. Og hun var stø på foten. Han kunne ikke se ansiktet, men han kjente det lysegrå, faste bilkket. Det var vilje i de øynene, hadde han sett. Med ett hadde han forstått det alle andre påsto: at hun hadde ulveøyne. For ham var det nytt, det farlige glimtet i sølvblikket hennes ...