Sykepleierutdanningen har beveget seg fra yrkesrettet opplæring i praksis med sterke islett av mesterlære, til et profesjonsrettet studium. Håndverkslæringen er byttet ut med kliniske studier. Forfatteren spør seg om vi må tilbake til håndverkslæringen, men nå utvidet med krav til systematisk refleksjon og dokumentasjon av kunnskap. Sykepleierstudentene står også plantet i en formidabel språklig utfordring. Skolens teorispråk står fjernt fra hverdagsspråket, fjernt fra et språk som er egnet til å beskrive og analysere pasienterfaringer. Hvilket av disse språkene anerkjennes som refleksjonsbærende og begrunnende? Boka problematiserer om mester lærling rollene fremmer et språk som både beskriver håndverket og dets kunnskapsgrunnlag. Temaet er derfor sentralt for all veiledning av studenter i praksis, ikke bare sykepleiere. Har litteraturliste.