Frykten for å eldes og å bli gammel er kulturhistorisk forbundet med at gamle i førmoderne samfunn - direkte eller indirekte - kunne bli tatt livet av da de ble «ulønnsomme munner å mette», og i dag fordi den offentlige finansieringen av velferd til gamle er truet. Vår frykt for alderdom har historisk skapt ulike forestillinger av hva det innebærer å eldes og leve som gammel, og det bildet som i dag dominerer - forestillingen om den gode alderdom - er formet av et liberalistisk, postmoderne tankegods: Hvis hver og en av oss er aktive og passer på hva vi putter i oss, vil alderdommen kunne bli god. Dette angstdrevne tankespinnet minner om middelalderske mirakelkurer, og er drevet frem av behovet for å redusere offentlige utgifter. Men det er en grense for alt, ikke minst er det en grense for hvor god alderdommen i seg selv kan være.