Yngvill merket til sin skrekk at hun var i ferd med å miste håpet. Hun var nær ved å godta sin skjebne; trell igjen, hundset og mishandlet. Hun hadde aldri gitt seg uten kamp, og selv om hun ikke var like sterk som Ulva, var hun ingen svekling. Nå kjente hun knivspissen mot nakkehuden. Nesten kilende. Skulle han skjære over strupen hennes? Skulle det skje så raskt og smertefritt? Nei, han skar i stykker serken hennes. - Nå skal du få angre at du prøvde å flykte, snerret han. - Hører du? Nå skal du få angre! Et slag for hvert skritt du har sprunget vekk fra meg ...