Det har vært store omveltninger og dramatikk i Lucies liv den siste tiden. Til tross for alle tapene innser hun at hun har mye å være takknemlig for. Hun tenker på Ditlef og barna og vennene hun har. Så begynner hun å skrive på en minnetalen for faren. «Min far gikk fra meg, for aldri å komme tilbake. I drømmene ser jeg ham. Min kjære, umistelige far. Den trygge hånden hans leier meg mens vi går langs landeveien. Han stanser og plukker liljekonvall til meg. Han er der når jeg er trist. Han er der når jeg er redd. Han tar imot meg når jeg faller. Han er hos meg, selv om han er borte. Gode netter, Nestor Natmand.»