Herodot (ca. 490¿425 f.Kr.) er kalt historieskrivningens far. Han vokste opp i en gresk by på Lille-Asias vestkyst som tilhørte Perserriket. Som persisk undersått kunne Herodot fritt reise omkring i Perserriket, og han benyttet seg av denne mulighet til å foreta lange reiser dypt inne i Asia, til sjøs inn i Svartehavet, senere også til Egypt, Kyrene og Syd-Italia for å samle kunnskap om de folk og begivenheter som han skildret. Herodots innstilling til stoffet er ikke en moderne historikers. Grensen mel- lom sagn og historie er ham temmelig uklar. Hans fortellerglede og vitebegjær- lighet synes av og til uten grense; og noen ganger forteller han likt og ulikt ut fra ganske frie assosiasjoner. Likevel mangler han ikke kritisk sans og unnlater ikke å ta standpunkt til troverdigheten av sine kilder hvis disse foreligger i flere versjoner. Han er dessuten for det meste prisverdig objektiv i sin fremstilling ¿ selv om vi ikke kan unnlate å merke hans forkjærlighet for athenerne og hellenerne. Herodots historie skildrer i 9 bøker perserkrigene (500¿448). Verket begynner likevel ingenlunde med år 500, tvertimot går dets begynnelse tilbake til den fjerne, sagnaktige fortid: Herodot ser nemlig perserkrigene som den siste store bølge i det oppgjør mellom Europa og Asia hvortil sagn ¿ av Herodot oppfattet som «virkelig historie» ¿ som Argonautertoget og Trojanerkrigen danner den første opptakt. De fire første bøkene skildrer denne historien og perserrikets fremvekst. Selve krigen mellom perserne og hellenerne skildres i bøkene 5 til 9 og avsluttes med athenernes seier over perserne ved Mykale og deres erobring av byen Sestos i år 479/478. De siste 30 årene av krigen er derfor ikke med, og det kan være spørsmål om Herodot etterlot seg sitt verk i ufullendt form.