Norsk rettskildelære har lenge vært sterkt domstolsorientert. Lovforarbeider er en av de sentrale rettskilder for Høyesterett, men i likhet med det som gjelder for andre rettskilder, mangler det en omfattende og systematisk analyse av rettens tolking og anvendelse av disse tekstene. Høyesteretts forarbeidsbruk viser det betydelige omfanget av referanser til forarbeider og den store betydningen retten tillegger innholdsanvisninger, formålsanvisninger, skjønnsanvisninger, faktabeskrivelser og taushet i forarbeidene. Bokens sentrale tese er at den vanlige metodeforståelsen i norsk rettskildelære ikke treffer viktige sider av Høyesteretts lovtolking og forarbeidsbruk. Rettsanvendelse presenteres gjerne som en avveining mellom en rekke rettskilder der dommernes vurderinger av resultatets godhet - reelle hensyn - spiller en sentral rolle. Forfatteren hevder at Høyesterett har vært mer teksttro og opptatt av å følge lovgivers mening enn det bæres bud om i teorien, og han påviser også viktige innslag av en prinsipp- og sammenligningsorientert rettsanvendelse. Men Høyesteretts metodebruk har fremfor alt vært varierende, uten at det nødvendigvis lar seg forklare med at reelle hensyn gjør utslaget. Kanskje er det bare slik at metodiske tilnærminger og vurderinger kan skifte fra sak til sak? Boken bør leses av alle med interesse for rettskildelære. Den vil også være et nyttig oppslagsverk for praktiserende jurister når de står overfor metodespørsmål knyttet til forarbeidsbruk, hvilket er vanskelig å unngå. Høyesteretts forarbeidsbruk er en del av et større prosjekt, der også forfatterens doktorgradsavhandling, Tekst og virkelighet i rettskildelæren, Cappelen Akademisk Forlag, 2003, inngår.