Boken er en jeg-roman fortalt av Arne, en vanlig tiåring fra en vanlig familie som bor i utkanten av en vanlig norsk småby, nær en nedlagt sølvgruve. Arnes far arbeider på våpenfabrikken, moren er hjemmeværende, og vi forstår etter hvert at hun er alvorlig plaget av psykisk sykdom. Det mangler ikke på evne og vilje til å leve i denne vesle familien, men likevel er det noe som går i stykker. Romanen er sanselig, rytmisk og behersket, med en var, omhyggelig komposisjon som bidrar til å skape perspektiver som strekker seg langt utover denne kjernefamilien.