I dette essay kaster Maria Øksnes og Einar Sundsdal et kritisk blikk på " "klasseledelse" " som metodisk fenomen innenfor et regime de benevner som " "ny-enkel pedagogikk" ". Hovedomdreiningspunktet innenfor denne pedagogiske trend er ulike manualgitte metoder for å dempe, bekjempe eller aller helst fjerne hovedutfordringen for lærere som vil bli gode klasseledere nemlig urolige elver. Forfatterne dveler ved fenomenet " "uro" ", og hevder dette blir behandlet som et atferdsproblem der uroen ikke blir betegnet som en naturgitt og normal reaksjon på dårlige livsbetingelser, men heller som en uønsket og unormal oppførsel som det hevdes har sin forklaring i medfødte eller tillærte sosiale avvik. Disse uheldige utviklingstrekk hevder Øksnes og Sundsdal " "... i bunn og grunn ikke er annet enn disiplinens tilbakekomst." " Vi vil hevde at Deres blikk på disse forhold ikke bare er meget treffende og velbegrunnede, men de blottlegger en satsing, og et fokus, som i beste fall er feilslått og forbigående.