Boken avslutter fremstillingen av kunstpolitikkens historie i Norge 1814-2006: Akademiregime og kunstinstitusjon. Kunstpolitikk fram til 1850, Fra embetsmannsregime til nytt akademiregime. Kunstpolitikk 1850-1940, og Fra akademiregime til fagforeningsregime. Kunstpolitikk 1940-1980. Hovedtemaet er endringer i relasjonen mellom kunstfeltet og det politiske feltet, og det politiske feltets innvirkning på kunstfeltets utvikling siden 1814. På 1980-tallet fullbyrdes utviklingen av et kunstpolitisk kunnskapsregime dominert av demokratiserte fagforeninger for kunstnere. Det mistet raskt statens tillit som representant for kunstfeltet. På 1990-tallet innfører staten et kraftig kulturbyråkratisk styringsapparat, som gir det politiske feltet større makt over kunstfeltet. Fagforeningsregimet søkes erstattet av et mer elitært regime, der Museet for samtidskunst er planlagt som nav i et sentralstyrt nasjonalt formidlingsnettverk. På 2000-tallet konsolideres mindre institusjoner inn i større, med Kunsthøgskolen i Oslo og Nasjonalmuseet som de mest profilerte. Kunstfeltet har ikke lenger noen organisert, uavhengig motpart til det politiske feltet. De tradisjonelle kunstfaglige profesjoner - kunstnere og kunsthistorikere - mister innflytelse. En ny type kunstpolitisk kunnskapsregime trer frem - et kuratorregime. Boken inneholder også en sammenfattende fremstilling av kunstpolitikken siden 1814, en drøfting av studiens teori og metode, og saksregister og personregister felles for alle fire bindene.