Saramago sendte inn manuset til Lyssjakten i 1953 og fikk ikke svar før i 1989. Da gjenfant forlaget det i en skuff og selv om dette fortsatt var noen år før han fikk nobelprisen, ville de gjerne utgi. Saramago nektet og gav ingen tillatelse til å utgi dette ungdomsverket i sin egen levetid. Boken representerte for ham ikke først og fremst et minne om avslag, men om forlagets likegyldighet og dårlige manerer. Det er uansett en begivenhet at boken endelig kommer ut, for dette er en roman som allerede tydelig viser at den kommende mesteren var full av kreativitet og ikke vek unna for kontroversielle spørsmål. Vi blir kjent med et knippe naboer i Lisboa som Silvestre og Mariana, et eldre, godt gift ektepar som tar inn den unge Abel som leieboer. Adriane, som er mer glad i Beethoven enn menn, men hvis gryende seksuelle oppvåkning er i ferd med skape nye følelser. Carmen har forlatt Galicia for å gifte seg med den stillferdige Emilio, men hater Lisboa og lengter tilbake til sin første store kjærlighet, Manolo. Lidia som pleide å jobbe på gaten som prostituert, men nå har en fast "venn", den rike Paulo, som sørger for henne. Dette er noen av karakterene vi møter i denne nyoppdagde romanen som er like dypsindig klok som vi kjenner Saramago fra hans senere arbeid, men med en friskhet som er mer typisk for en fortsatt uetablert forfatter.