Vi er i det gamle Hellas, i teateret i Epidaurus i år 421 f.Kr. Tre store dramatikere er til stede, både Aristofanes, Sofokles og Evripides, og det er sistnevntes Medea som oppføres, med romanens hovedperson, kvinnen Lamina i tittelrollen. Det er ulovlig for en kvinne å stå på scenen, og i ni år har hun utgitt seg for å være mann.Etter forestillingen feirer hun sin triumf ved å danse naken over den tomme scenen.Men hun er blitt observert.Som bedragerske kan hun bli henrettet. Gjennom et spenningsfylt døgn må hun planlegge å komme seg vekk og samtidig hindre at hennes to fostermødre blir henrettet.Løsningen bringer Lamina til en avsidesliggende høyslette på Kreta, der folket har bevart sin urgamle kultur og tusenårgamle skrifter. Her leser hun om den virkelige Medusas liv, helt annerledes enn i Evripides' tragedie. Laminas uro og forvirring øker i møtet med fjellfolkets livsform, som innebærer egalitær maktfordeling, høyeste prioritet for barns oppvekst, for skjønnhet og fred i videste forstand.Et rytmisk, poetisk språk, som vi kjenner igjen fra forfatterens forrige romaner, åpner også for undring over den maktstruktur og de verdinormer som har hersket i mer enn 2000 år.