Henrik Ibsens fire siste skuespill bryter med de forventninger hans tidligere realistiske dramaer skapte, hevder Frode Helland i Melankoliens spill. Frode Helland framhever de sene stykkenes teatralske karakter: Gjennom "spill i spillet" problematiseres jeg'et på modernistisk vis i Bygmester Solness, Lille Eyolf, John Gabriel Borkman og Når vi døde vågner. Et gjennomgående tema i boka er melankolien hos den sene Ibsen: Hovedpersonene vender seg bort fra framskrittsideene i samtiden og samfunnet rundt dem. Virkeligheten framstår som et tomt skuespill for dem. Forfatteren viser hvordan Ibsens sene tekster insisterer på at melankolien ikke er en patologisk villfarelse, men en adekvat reaksjon på liv som stivner.