"Minima moralia" er et av kulturfilosofen Theodor W. Adornos (1903-1969) mest sentrale kulturteoretiske verker. Adorno var tysk jøde, og levde elleve år i eksil i USA, der dette verket ble skrevet. "Minima moralia" er et unikt erkjennelsesteoretisk skrift om filosofi som erfaringsform, og en rapport fra "det beskadigete liv". For Adorno er filosofien en "melankolsk vitenskap". "Minima moralia" holder fram en form for "hverdagslivets fenomenologi". Boken består av mores, moralske tanker om stort og smått, i form av aforismer, fragmenter og epigrammer. "Kulturen er mislykket," skriver Adorno, og hevder at verden i økende grad blottes for "mening". Redningen fins i meningsgivende mikropraksiser, blant annet i et reflektert og sansende forhold til alminnelige ting rundt oss. Her er notater om nips og film, arbeid og ekteskap, fremmedord og fremmedgjøring. Dessuten et vakkert miniessay om gavegivningens forfall, og tanker om Henrik Ibsens betydning. Både på og mellom linjene kritiseres den brutale fascismen. "Minima moralia" ender med en slags hallusinasjon om en fremtidig og "forsont" verden. Ikke minst framheves skrivingens og tenkningens betydning: "For et menneske som ikke lenger har et hjemland, blir skrivingen et sted å bo."