I likhet med mange av sine europeiske søsterinstitusjoner har Universitetet i Oslo slitt med overgangen fra å være et lite lærested for en fåtallig elite til å bli en stor institusjon med en uklar "samfunnskontrakt". Fra 1970-årene oppfattet mange universitetet som en koloss på leirføtter som ikke evnet å omstille seg til endringer i resten av samfunnet. Perioden 1975-2011 i universitetets historie ble preget av søken etter ny legitimitet utad. Dette brakte fram indre spenninger og forårsaket tidvis store interne konflikter. I forbindelse med dyptgripende nasjonale og europeiske reformer fra rundt århundreskiftet har imidlertid universitetet profilert seg stadig sterkere som en nasjonal døråpner til en økende internasjonal konkurranse om studenter, forskere og penger. Dette har skapt mulighet for målrettet satsing som gjenspeiler faglige tyngdeforskyvninger og viktige institusjonelle og kulturelle brytninger. Samtidig er de overordnede reformprosessene både åpne og flertydige.