Siri Hustvedt skal holde en minnetale for sin avdøde far da kroppen plutselig begynner å skjelve ukontrollert. Hun klarer å gjennomføre talen, skjelvingen blir borte - for denne gang. Men anfallene kommer tilbake, like brå, overrumplende og skremmende hver gang. Hustvedt forteller åpent om skjelvetoktene sine i denne boken, som er et personlig essay der hun leter etter historiene bak anfallene. Drevet av et behov for å vite mer undersøker hun forholdet mellom kropp og sjel. Hun tar utgangspunkt i egne erfaringer, men trer ut i det allmennmenneskelige, for så å vende klokere tilbake til seg selv. "Den skjelvende kvinnen" gir innblikk i Hustvedts intellektuelle verden og er et interessant supplement til hennes romaner. Boken har forord av Finn Skårderud. "Hun har et imponerende klart intellekt, et åpent og følsomt sinn, og en formuleringsevne som med letthet formulerer de mest komplekse temaer." Cathrine Krøger, Dagbladet " 'Den skjelvende kvinnen' har et pågangsmot som gjør forfatterens egen sykdomshistorie til alt annet enn nedslående lesning. Her ler man underveis, og blir vekselvis opplyst og ettertenksom. (...) På forunderlig vis klarer faktisk Hustvedt å gi leseren en følelse av at sykdom like gjerne kan være utløst av noe fint (følsomhet, savn, identifikasjon) som noe galt." Ingunn Økland, Aftenposten