Barn og ungdom konfronteres daglig med krig, barnedrap, ulykker, naturkatastrofer og hungersnød. Slike hendelser inntar en stadig bredere plass i nyhetene, og volden vi får se er blitt mer pervertert og påtrengende. Vi reagerer knapt nok lenger på barn som er ofre for selvmordsbombere i Midtøsten eller på kloakkbarn i Romania. Nyhetsbildet er så mettet av tragiske barneskjebner at det har vært vanskelig å reagere når barn dør som resultat av underernæring, flomkatastrofer eller jordskjelv. Helt til dommedag veltet inn i stuene våre gjennom nyhetsbilder fra tsunami-katastrofen i Sørøst-Asia. Denne gangen var det annerledes, fordi vi hadde nordmenn, "våre egne", blant de døde og savnede. Krigen i Irak, terrorangrepet 11. september, skolemassakren i Beslan og Sørøst-Asia-katastrofen har gjort det mer aktuelt enn noensinne å vite mer om hvordan de unge opplever og mestrer katastrofenyheter på fjernsynet. Denne boken bringer ny viten om dette viktige området. Forfatteren diskuterer også hvorvidt katastrofenyheter kan lede til noe positivt, for eksempel empati, sosial og etnisk bevissthet eller mobiliserende tiltak. I boken får de unge sin egen stemme. Norske ungdommer forteller selv om hvordan de har opplevd dramatiske krise- og katastrofenyheter i fjernsynet. To tråder er flettet sammen. Den ene er den empiriske: Ungdommene har vært medforskere i prosjektet. Den andre tråden er den teoretiske rammen og den viten som er ervervet om ulike sider ved katastrofenyheter. Det refereres også til undersøkelser i andre land. Boken er rikt illustrert og er aktuell for undervisning i mediepedagogikk, journalistikk, film, medier og kommunikasjon.