En kritisk offentlighet forutsetter retten til fri tale; den forutsetter i sin tur borgere som evner å tolke og som evner å uttrykke seg i tale, tekst og bilder. Retorikken, som opprinnelig var et redskap for politikk og rettsvesen, skulle vise seg å ha implikasjoner langt ut over sitt opprinnelige "virksomhetsområde". "Retorikken ser på språket i et kommunikasjonsperspektiv og betrakter tale som handling," sier professor Øivind Andersen i et intervju i forskningsmagasinet Apollon. Aristoteles' verk Retorikken (ca. 340 f.Kr.), som tidligere ikke har vært å få tak i på norsk, regnes for et av de viktigste verkene som omhandler tematikken. I dette verket gir han en analyse av fenomenet og diskuterer retorikkens grunnprinsipper ut fra en tanke om at kunnskap om retorikk er et svært godt hjelpemiddel når man ikke besitter eksakt kunnskap, men likevel skal forsøke å overbevise andre i et bestemt anliggende. I retorikkens verden gjelder andre regler enn dem som er knyttet til episteme; her gjelder det å begrunne meninger og utøve skjønn. I denne prosessen er ikke minst det følelsesmessige og estetiske tillagt stor betydning. Aristoteles' utlegning av retorikken skulle få uvurderlig betydning for ettertiden og benyttes fremdeles som en særdeles viktig kilde til forståelse av - ikke bare veltalenhetens kunst - men selve retorikkens hensikt: det å gjøre noe sannsynlig og troverdig.