Men det er også en roman om Iselin, som aldri har hatt lyst til å bli mor. Det handler ikke om at hun ikke liker barn, det handler om rollen. Hun har aldri ønsket seg morsrollen.

Så hva gjør hun da når hun skal bo sammen med Oda, datteren til mannen hun plutselig er kjæreste med? Kan hun være bonusmamma når det hun aller mest føler seg som, er et dyr? Eller må hun ta til takke med å være en slags ulønnet utbrent au pair?

Etter hvert som forsøkene på å tilpasse seg den nye identiteten mislykkes, tar ett spørsmål stadig større plass i henne: Kan hun endelig få oppfylt drømmen om å være far? En kvinnelig far? En slags stefar? Og hva gjør i så fall det kjæresten hennes til?

Andres barn er en rørende kjærlighetserklæring til et barn, men også en morsom, rå og skarp utforskning av kjønnsroller, og spennet mellom ensomhet og tilhørighet - i sann feministisk ånd.