Vigdis Hjorth skriver lysende og innsiktsfullt om et ungt liv, om å oppdage løgn og velge å leve sant. Det er en rytme i unge Paulas liv som gir barndommen en klarhet - måltidene ved bordet hjemme, skiturene i marka, somrene på hytta, besøkene hos mormor på øya. Mor, far, søster og bror er de viktigste menneskene i livet hennes. Og så har hun Karen, som er bestevenn. Roen brytes den sommeren Paula oppdager en bunke med brev som moren har skrevet til mormor. Familielivet som beskrives i dem er ikke til å kjenne igjen, det er fullt av løgn. Morens forstillelse blir et sjokk for Paula. Hvordan skal hun bære det hun plutselig vet? Hun står på terskelen til å bli voksen, og verden åpner seg for henne som et forferdelig og et vidunderlig sted. Hun vil ikke begynne å lyve om livet sitt. ............. Da Femten år. Den revolusjonære våren ble lansert i Danmark ble romanen i løpet av få dager anmeldt i alle de toneangivende, danske avisene. Ja! til Vigdis Hjorths kloke, rørende, tankevekkende og vakre portrett Vigdis Hjorth pleier å si den ufiltrerte sannheten om familien. Nå ser hun et poeng i å opprettholde livsløgnen for et gjennomsnittsmenneske. Slik starter Weekendavisens Klaus Rothstein sin meget begeistrede anmeldelse. Videre skriver han: «Det er innebygd et så sympatisk og modig nei! i denne romanen at jeg må bryte ut i et begeistret, bekreftende ja! Ja! til Vigdis Hjorths kloke, rørende, tankevekkende og vakre portrett av Paula." Og så påpeker han: «Det har det alltid vært Vigdis Hjorts litterære varemerke å få frem sannheten uten filter og ikke være redd for den. Men i denne roman viser hun en ny mildhet, en slags hensynsfull sympati. Det som kunne ha splitte familien til atomer, det som kunne vært en altomfattende og ødeleggende revolusjon, tar til takke med å være en indre overenskomst. Livsløgnen består for familien. Men Paula er fri. [... ] Femten år. Den revolusjonære våren er i all sin behendige korthet (188 sider, ikke et ord for mye, ikke et ord for lite) både et fullt utviklet portrett av en jente og en eksistensiell roman om å finne sin egen kjerne. Det hele er skrevet med et språklig overskudd som får hver setning til å skinne med prosaisk kraft, og på nesten hver side skriver Vigdis Hjorth frem poeng eller funderinger det er verdt å dvele ved. Det er derfor en sann glede å si ja til Paulas nei." Hvordan minner er konstruert over og i tid. I avisen Information oppsummerer anmelder Kamilla Löfström godt: "Livsløgner, familiehemmeligheter, forstillelse og falskhet er Vigdis Hjorths helt store tema, og i forlengelsen av disse, de strukturelle hierarki og undertrykkelsen av individet, som løgnene opprettholder. Slik er det også i hennes nye Femten år. Den revolusjonære våren, som har jenta Paula som hovedperson og filter. Romanen er tett og kompakt fortalt, utspiller seg egentlig kun fra den tiden Paula er ti eller elleve år gammel, til hun er 15, og etter familietradisjon skal konfirmeres. Men det er fortalt med stor tidsmessig avstand, slik at det snarere handler om erindring og tid, det vil si, om hvordan minner er konstruert over og i tid." Jeg som leser ble helt oppslukt Kan du huske den dagen da du begynte å føle deg annerledes, er overskriften på Jacob Ørsteds anmeldelse i den danske avisen Berlingske. Videre skrive han: «Romanens trumfkort er at Vigdis Hjorth har gjort hovedpersonen svært reflektert rundt egen posisjon i familielandskapet. Underveis kjemper hun en stille frigjøringskamp for å bli en selvstendig, ung kvinne gjennom kloke funderinger og overveielser. Det er skrevet så overbevisende at jeg som leser ble helt oppslukt av virkeligheten som utspiller seg inne i hodet til den svært unge kvinnen. Og ikke minst: En bok det er umulig å lese uten å begynne å tenke på egen oppvekst og på hvordan du selv begynte å føle deg merkelig og annerledes enn resten av familieflokken." Trekker ned stripe for stripe av det dobbeltmoralske tapetet. På listen med anbefalte bøker, som borer og gnager i det evig fascinerende ungpikesinnet, kan du trygt skriv Vigdis Hjorths roman om Paula, melder Politikens anmelder Lise Garsdal. I Kristeligt Dagblad mener Lotte Kirkeby at hovedpersonen «Paulas coming-of-age er skildret med en fin sanselighet, med stor oppmerksomhet på det gjenkjennelige livet som endrer seg litt dag for dag og gjør hennes verden, hennes bevissthet og dermed også hennes avstand til familien større.» Videre skriver anmelderen: «Innledningsvis oppleves verden for Paula som en virkelighet i total symbiose. Lykke er å finne et kratt av modne bringebær. Plukke noen blomster i engen og plasser dem i en vase. Våkne opp til lukten av mor Rakels nybakte brød. Varme turer om sommeren til bestemors lille hus. Alt meget nøyaktig og poetisk lagt for dagen gjennom Vigdis Hjorths velskrevne penn. I lullende og messende prosa vekkes det snart noe i Paulas sinn. En grad av selvinnsikt og en mørk sky av tanker dreier seg snart om at alle hennes nære relasjoner kanskje ikke er så...