SVEN MORGENDUG og HYRDEN. Gabriel Scott formulerte tidlig (i Det gyldne evangelium) budet: Du skal ikke bli teolog. Derfor hadde han trolig ikke så mye til overs for den følelsesladde debatten de to bøkene «Sven Morgendug» (1926) og oppfølgeren «Hyrden» (1927) satte igang blant prester, biskoper og forfattere. Selv skriver han i et brev til forlegger Harald Grieg om «Hyrden»: «Boken er et fredens og forsoningens skrift uten utfald mot nogen og noget». Scott-biograf Arne Beisland mener at Scott i «Hyrden» stadfester sitt religiøse livssyn, og at den tvil og uro som han har hatt tidligere, forsvinner i og med denne boken. Bøkene solgte rimelig bra da de kom, men har seinere fått et glemselsens slør trukket over seg, og ufortjent havnet i skyggen av andre bøker fra Scotts forfatterskap. Ikke mange har så ærlig og åpent gått i rette med de store og smertefulle livets «hvorfor». Scott viker ikke unna, men går rakt på, og skildrer smerten og kvalene hos den som møter det uforståelige vonde, også hos ham som skal være venn, trøster, sjelesørger og veileder når verden raser sammen. Scott ville ha svar som var til å leve med, uten å skyve problemene foran seg eller legge dem til side. I «Sven Morgendug» øser Egil ut sin smerte til prestevennen Julius. I «Hyrden» er det presten Julius som på dødsleiet skriver til sin plagede venn Egil om sin egen livsreise, som heller ikke har vært noen enkel vandring.