Mydla, 1920 Etter et basketak med broren Severin har Frida søkt tilflukt hos Sindre og moren hans på Solneset. Hun er fortvilet over brorens hardhendte behandling og foreldrenes manglende støtte, men på Solneset blir det ingen hjertelig velkomst. Ikke bare ser fru Ingeborg på Frida som en trussel, men hun har også sine egne problemer å hanskes med. Det var så vidt at søvnen hadde tatt henne, da hun hørte et skjærende hyl fra soveloftet og en kvinnestemme som ropte på Sindre. Sindre! Hjelp meg, Sindre! Det var Ingeborg, og hun ga seg ikke, ropene ble mer angstfylte og inntrengende. Frida satte seg opp i sengen, slo teppet til side og fulgte etter ham gjennom det mørke rommet bort til trappen, stilte seg der og lyttet med lange ører. «Sindre, Sindre, jeg så ham! Jeg så ham!»