- Det er en betydelig roman, dette. Jeg vet ikke hvem det skulle være av de eldre og aldrende norske prosaforfatterne som skriver bedre enn Heivoll nå. (Knut Ødegård, Aftenposten) En roman som strekker seg mellom de levende til de døde, og som med sin stil og sitt billedspråk gir et gløtt inn i en verden like bak vår egen.Kaisa Ljungström sitter på toget, på vei for å intervjue sangeren og vitenskapsmannen Friedrich Jürgensson for Aftonbladet. Året er 197_. Jürgensson har skapt oppstandelse i Sverige etter et radioprogram der han påsto at han hadde kontakt med de døde. Han har blant annet gjort flere båndopptak hvor han hevder man kan høre stemmene deres, i et merkelig blandingsspråk, et sted mellom skrik og sang. På toget treffer Kaisa tilfeldigvis sin bror, Jonas. De har ikke sett hverandre på lenge. Møtet er kort, men danner likevel utgangspunkt for fortellingen om deres oppvekst, med faren, Allan, som er besatt av en revolusjonerende oppfinnelse. Møtet markerer også punktet for to reiser. Jonas er på vei til Sovjet for å selge landbruksmaskiner, men i like stor grad inn i sin egen barndom og sin egen skam. Mens Kaisa er på vei til Friedrich Jürgensson og de døde.Med Ungdomssangen har Gaute Heivoll (f. 1978) skrevet en stor og usedvanlig roman. En roman som strekker seg mellom de levende til de døde, og som med sin stil og sitt billedspråk gir et gløtt inn i en verden like bak vår egen.Gaute Heivoll vant Tiden-prisen i 2003. Han debuterte året før.