Store endringer preger universitets- og høyskolesektoren i hele den vestlige verden. Også de norske institusjonene har opplevd betydelige reformer, blant annet knyttet til fusjoner og andre strukturendringer, profesjonalisering av ledelse og administrasjon, samt økt bruk av målstyring. Mange av endringene skaper bekymringer og motstand fra mange av sektorens ansatte, som brenner for sin forskning, for sine studenter, for sine kolleger og sin disiplin, for sitt arbeid og sine ideer, og for troen på at arbeidet bidrar positivt til kunnskap som kommer hele samfunnet til gode. Det er ikke en endringsfrykt som sådan, men en bekymring for at den nye virkeligheten vil kunne redusere sektorens egenart og rolle som samfunnsinstitusjon. I denne boka analyseres slike endringer ved bruk av ulike perspektiver, teorier og erfaringer. Forfatterne har et ønske om å utvikle kritiske innspill og legge grunnlaget for en mer velinformert og perspektivrik diskusjon av endringer i sektoren og dens samfunnsrolle. Et underliggende spørsmål dreier seg om de siste tiders reformer synes å kunne ødelegge universiteters og høyskolers mulighet til å bidra med solid og samfunnsrelevant utdanning, forskning, formidling og innovasjon. Boka vil være av interesse både for forskere, studenter, politikere og andre med interesse for sektorens utvikling. Håpet er at antologiens kapitler kan bidra til en kritisk refleksjon om endringer som vi også ser i samfunnet mer generelt.