Jeg var spent og forventningsfull, hadde med meg den gode erfaringen fra klasserommet og jeg bestemte meg for å vise fram høreapparatet for de andre elevene ute i skolegården. Straks etter ble jeg omringet av elever fra ulike klassetrinn. De større elevene lo og dyttet meg. Høreapparater var noe gamle gubber i tunet hjemme på gårdene brukte. De var døvhørte, senile og umulige å snakke med. Jeg var en taper og full av skam. Annerledes og utenfor. Jeg hadde bare lyst til å forsvinne. Våren var i ferd med å springe ut og snart ventet min første sommerferie. Den yrende forventing om sommerfjellet og seterlivet sammen med bestemødrene mine kjentes langt borte. Noe hadde endret seg. Min kamp hadde startet. Dette er en personlig beretning om hvordan livet gikk seg til for jenta, som måtte klare seg med stadig mindre hørsel, og hvordan hun utkjempet kampen om en plass i fellesskapet.