Denne boken viser spesialpedagogikkens lange praksis- og kunnskapstradisjoner tilbake i opplysningstidens Europa. Forsøkene på å undervise døve, blinde og åndssvake fra omkring 1750, sprang ut av empiristenes interesse for å forstå sansenes betydning for utvikling av tenkning, begreper, språk, ideer og moral. Simonsen analyserer spesialpedagogikken som en arena for skiftende vitenskapssyn og konkurrerende profesjoner. Spesialpedagogikkens gjennombrudd i Norge i det 19. århundre var den del av et felles nordisk løft for humanisme og opplysning. Med naturvitenskapenes gjennombrudd etter 1900 ble pedagogisk optimisme snudd til allmenn pessimisme. Sosialhygiene, rasehygiene og mentalhygiene ble den vitenskapelige og politiske rammen for opplæring og omsorg for mennesker med funksjonshemming. Gjennomføringen av enhetsskolen i mellomkrigstiden innebar en "normalskole" der elevenes normalitet ble vurdert etter tidens nye statistiske mål for intelligens, IQ. Enhetsskolen krevde radikal utskilling av de såkalte "undermålerne" og andre avvikere. Dette klassifikasjons- og utsorteringsarbeidet fordelte pedagoger, psykiatere og psykologer mellom seg.