Norsk rettskildelære er i all hovedsak basert på Torstein Eckhoffs beskrivelse. Man tar utgangspunkt i lovteksten, så lovforarbeidene, dommer, reelle hensyn mv, og trekker slutninger fra rettskildefaktorene. Spriker slutningene, må disse veies mot hverandre etter normer, hvor lovteksten og høyesterettsdommer teller mest, mens alminnelige rettsoppfatninger og andre «myke» rettskildefaktorer teller minst. Hvor langt stemmer dette rettskildebildet fortsatt?
Eckhoffs rettskildelære, som er blitt kalt avveiningsmodellen, har de siste tiårene vært gjenstand for diskusjon. Det samme har plassen som de «myke» rettskildefaktorene har fått, og i den forbindelse hvilke pluralistiske drag som retten har. Også rettskildebildet i forfatningsretten har blitt omdiskutert. Alt sammen reiser to grunnleggende spørsmål: Hva vil det si at en faktor er relevant? Og hvor styrende for tolking og rettsanvendelse skal rettssedvaner og «myke» faktorer være, som lovens etterarbeider, rettsteori, Sivilombudsmannens uttalelser mv? Fire nye tendenser i rettskildelæren ble påvist i Boes lærebok «Innføring i juss»: Internasjonaliseringen, digitaliseringen, påstanden om at rettskildelære er rettsretorikk og påstanden om at rettskildelæren er mer lukket, eller tvert om er mer åpen, enn den såkalte avveiningsmodellen går ut på. I denne boken utdyper og systematiserer Boe diskusjonene.