Svartedauen i årene 1346-1353 er kjent av folk flest som en ufattelig epidemisk katastrofe, en enorm pestepidemi som rev bort en stor del av Norges og Europas befolkning. Moderne forskning viser at dødeligheten har vært over 50 prosent! Det er derimot lite kjent at svartedauen ble etterfulgt av stadig nye pestbølger som rammet store deler av Europa. Denne boken setter for første gang pesttiden i Norge i fokus, fra svartedauen i 1348-1349 til den siste pestbølgen i 1654. Bakgrunnen og virkningene av disse epidemiene settes inn i de store samfunnsmessige sammenhengene som skaper historie og former menneskenes liv. I norsk historie utgjør svartedauen og etterfølgende pestepidemier hovedgrunnen til Norges politiske nedgang i senmiddelalderen og undergang som selvstendig stat i 1536. Benedictow gjør nøye rede for de nye impulser til mer rasjonelle forståelsesmåter og hensiktsmessig holdninger til bekjempelse av pestepidemiene som kom med overgangen fra middelalder til tidlig nytid. Disse holdningsendringene tillot en stadig mer effektiv samfunnsorganisering mot import og spredning av pest. Den siste pestbølgen døde ut sent i 1654. Det siste offeret for pest i Norge var Mogens Strøms siste og minste barn som ble begravet i Drammen 27. desember 1654. Professor Ole Jørgen Benedictow er til daglig ansatt ved historisk institutt ved, Universitetet i Oslo. Han har tidligere skrevet lærebøker og populærvitenskapelige bøker innen historie og dessuten to avhandlinger om pestens historie.