Med Nede i dalen vender den italienske bestselgerforfatteren Paolo Cognetti ned fra høyfjellet for å skildre livet som utspilles i dalbunnen blant dyr og mennesker.

I fjellsiden har en far plantet to trær foran huset sitt, ett for hver av sønnene. Det første er for Luigi, en hard og glatt og solvendt lerk. Luigi er skogvokter og har aldri reist noe sted utenfor hjemstedet sitt. Femten år tidligere nakenbadet han og Elisabetta i elven, og siden har han bodd i dalen sammen med henne, en tilflyttet byjente som leser Karen Blixen og venter barn med ham.

Den yngre broren Alfredos tre er en gran, sterk og skyggefull og dyster. Han er en rastløs bråkmaker, og for å unngå trøbbel har han flyktet langt av sted, til den kanadiske tundraen, hvor han oppholder seg blant triste innfødte og skitne oljebrønner.

Men etter syv år kommer Alfredo tilbake. Han og broren har nå bare to ting felles. Den ene er glasset: De drikker begge uten opphold og i flere dager, sovner i fylla og begynner på nytt, hvitvin, øl, whisky, hva som helst, drikker hjemme, i skogen, eller ved bardisken der lokale jegere diskuterer om dyret som dreper hunder langs elvebredden, er en ulv, en gal kjøter, eller gud vet hva. Den sterke åpningsscenen, som introduserer leseren for et forelsket bikkjepar, hvorav den grå hannen tilsynelatende er en lystmorder, setter tonen for en gripende beretning om kamp for tilhørighet.

Det andre de to brødrene har felles, er farsarven, det falleferdige huset med de to trærne. Nå som faren er borte, vil Luigi kjøpe ut broren for å flytte inn sammen med Elisabetta og begynne på et nytt liv. Hverken han eller broren kan vite at det gamle skuret etter faren en dag kan bli verdt en formue – det foreligger allerede planer om å bygge et skisenter på stedet. Men så forsvinner Alfredo etter å ha gått løs på en mann med øks i fylla.

I denne harde og glattskurte romanen er Cognettis prosa melankolsk og intens, fylt av grusomhet og skjønnhet. Han skriver seg inn bak menneskenes raseri, bak drikkfeldigheten og den mystiske kraften som trekker personene stadig lenger ned og overvelder alt. For i dette ugjestmilde landskapet som synes glemt av verden, skal det iblant bare til et glass for mye, eller et ord for mye, for å slippe løs et mørke som kan forvandle hunder til ulver. Og ved elven Sesia, der alt til slutt havner, er det – som overalt ellers i verden – landskapet og dyrene som i taushet er dømt til å utholde menneskets ødeleggelser.