Jeg har drept et menneske. Kjørt over det og drept det. Sol skalv da hun rev opp døren og nesten stupte ut, snublet og falt og krabbet på kne framover. - Lev, hvisket hun, - lev, vær så snill, lev! Hun visste at mennesket ikke levde. Visste det før hun strakte fram en hånd for å grave snøen vekk fra det bleke ansiktet. Hånden ristet så hun måtte støtte den med den andre. Ansiktet tilhørte en kvinne, en svært ung kvinne med ravnsvart hår. Midt i desperasjonen kjente Sol en veldig lettelse - det hvite kinnet var stivfrossent under den søkende hånden hennes. Hun hadde ikke drept denne kvinnen. Hun hadde vært død lenge.