Den tyske filosofen Immanuel Kants skrift «Zum ewigen Frieden» fra 1795 foreligger her for første gang i norsk oversettelse. Kant vil legge et rettsfilosofisk fundament for det internasjonale samfunn, hvor krig ikke lenger blir aktuelt. I dette tilsynelatende utopiske og håpløse prosjekt går han meget nøkternt til verks, overbevist om at det er mulig å realisere et slikt fundament, selv når man tar staters maktbegjær og menneskelig ondskap i betraktning. Veien frem er lang og vanskelig, men menneskeheten står overfor et ubønnhørlig krav om å begi seg i vei mot målet. Kant forventer med sin filosofiske plan ikke at generaler og politikere skal bli filosofer, bare at filosofene blir tatt med på råd. I et etterord til foreliggende oversettelse blir Kants skrift satt inn i moderne diskusjon, der noen av spørsmålene er: Hvilken rolle spiller økt samhandel mellom nasjonene for utviklingen av fred? Er demokrati den styreform som gir best sjanse for en nasjons tilslutning til en internasjonal, forpliktende overenskomst om fred?