Pianisten Eva Knardahl (1927–2006) hadde en unik posisjon i sin samtid. Hun opptrådte første gang i Universitetets Aula i Oslo seks år gammel, og hadde sin offisielle debut, der hun spilte tre klaverkonserter med Filharmonisk Selskaps Orkester da hun var elleve.

Hun oppnådde enorm popularitet inntil en skandale førte til at hun forlot landet i 1947. Det som skulle være et ettårig studieopphold USA, utviklet seg til et opphold på 20 år. I 15 av dem arbeidet hun som orkesterpianist i Minneapolis Symphony Orchestra, der hun også fikk en rekke solistoppdrag. I tillegg hadde hun en betydelig virksomhet som kammermusiker. Med og uten orkesteret var hun på turneer over hele USA, Canada og Mexico.

Hun hadde ingen planer om å forlate Minneapolis da dirigenten Karsten Andersen, under en USA-turné med Musikselskabet Harmoniens Orkester i 1966, oppfordret henne til å komme hjem. Dette vekket hjemlengselen, og året etter flyttet hun og ektemannen Arthur Freiwald til Norge.

Etter hjemkomst i 1967 ble hun, med sin erfaring og kompetanse, en viktig aktør i det nye musikk-Norge som vokste frem med offentlig musikkutdannelse, utvidelse av konsertinstitusjoner, nye festivaler og økt anseelse i internasjonal musikkverden, bl.a. gjennom strålende kritikker av hennes plateinnspillinger. Med sine meningers mot ble hun et friskt pust i norsk kulturdebatt, der hun engasjerte seg på flere sider av det politiske spekteret.