I et lite rom sitter en middelaldrende mannlig lege som er tatt som gissel. Byen utenfor ligger i ruiner. Det kan være Sarajevo, eller Mogadishu, eller hvor som helst, hvor det som var venner og naboer blir mordere og voldtektsmenn. I sin ensomhet får legen god tid til å tenke og minnes. Han minnes tiden før krigen brøt ut, sin kone og to barn som er døde, og han husker at han var på vei til et utbombet teater der en gruppe skuespillere prøvde å sette opp Hamlet. Vanvittig i en by som denne? Eller er det slik at virkeligheten er blitt en scene, og skuespillet er blitt virkelighet?