“Med denne boken, som er min syvende, vil jeg gjerne fortelle om min mor og hennes ustabilitet og kjærlighet, vekslingen mellom disse høyst forskjellige følelsene, og hva de gjorde med meg som barn og som voksen. Flere av mors sider måtte jeg erkjenne for å komme videre og forsone meg med henne og livet. Jeg måtte forstå at jeg hadde tegnet et slags glansbilde av henne, rett og slett for å holde ut og beskytte meg selv inntil jeg var klar til å ta neste skritt. (…) Jeg har vært åpen om de opplevelsene som har kommet til meg de siste årene. Første gangen jeg kjente at jeg husket noe av glede fra oppveksten, ville jeg ikke være ved det, fordi det gjorde så vondt. Glede kan også være smertefullt når den er en liten del av en stor smerte.” I En mor ved navn Wanda dveler Paal-André Grinderud rundt både gode og dårlige hendelser i oppveksten. Han veksler mellom barndommens hendelser og sine perioder som voksen mann preget av angst og sykdom. Han får fram barnets kjærlighet til og omtanke for en alkoholisert mor og hvordan barndommens tøffe år med ustabile familieforhold kan relateres til senere episoder med fysisk og psykisk sykdom. Dette er likevel ingen trist bok. Forfatteren holder fast ved godheten og kjærligheten, både til livet og menneskene rundt ham. Han kommer til forsoning med sin mor og sin fortid og bestemmer seg for å lukke dette kapitlet i sitt liv og gå videre med løftet hode, uten skyldfølelse og skam.