Før den tyske okkupasjonen av Norge i april 1940, talte den lille katolske minoriteten i landet ca. 3000 sjeler. Med tyske soldater på norsk jord ble antall katolikker mangedoblet, og medbrakte feltprester feiret jevnlige soldatmesser i katolske kirker og kapeller. De små menighetene med til sammen 45 prester og 550 ordenssøstre, hvorav en mengde tyskfødte, sto overfor dilemmaet motstand eller tilpasning, og i deres midte fantes både motstandsfolk, NS-medlemmer og konverterte jøder. «I ord og gjerning har vi stridt for Norges sak mot nasityranniet og dets håndlangere», slo den katolske biskop Mangers fast etter krigen. Bak denne offisielle historien om Kirkens faste og utvetydige holdning til okkupanten, avdekker denne boken en langt mer kompleks fortelling – om motstand og undergrunnsarbeid, men også lojalitet og underordning til tyske styringsmakter, tilpasning og samarbeid, innadvendt aktivitet og unnfallenhet.