Boken tar for seg historien til Institutt for energi- og prosessteknikk ved NTNU. Det som startet med to laboratorier (Varmekraftlaboratoriet i 1912 og Vannkraftlaboratoriet i 1917) og de profilerte professorene Adolf Wilhelm Josef Watzinger og Gudmund Sundby, var i 1985 blitt til åtte institutter med stor faglig bredde og tyngde. Så ulike fagfelt som aerodynamikk, vannturbinutvikling, fryse- og kjøleteknikk, styring av innendørs klimaanlegg, kompressorteknikk og industriell økologi fant etter hvert sammen i nye prosjektorienterte grupperinger, og ble i 2003 samlet i Institutt for energi- og prosessteknikk (EPT). Veien frem til etableringen av dette instituttet er en historie om hvordan en ny type teknisk ekspertise satte sitt preg på moderniseringen av det norske samfunnet, og hvordan det norske samfunnet preget ekspertenes virke. Der de første professorene - som Watzinger og Sundby - raskt ble del av et industrielt moderniseringsprosjekt, ble ingeniørene gradvis involvert i større, samfunnsmessige moderniseringsprosjekter. Dagens EPT-ingeniører er fremdeles tungt inne i slike prosjekter, men aktiviteten preges i økende grad av samtidens globale og miljøorienterte tiltak. I så måte er dette også en historie om ingeniørenes vei fra varmekraft til bærekraft.