Tor Halstvedt er en fremmed fugl i norsk litteratur. Inspirert av forfattere som Fjodor Dostojevskij, Arne Garborg og Czeslaw Milosz spisser han pennen for å sette ord på sin tid. Han gleder seg med Milosz og J.M.G.le Clezio over de forfattere som skriver for «den gjennomsnittlige mann», og roper et varselsrop over at norsk arbeiderlitteratur blir så stemoderlig behandlet. Han er rasende på de nyliberalistiske fagforeningsdreperne, men minst like sinna på de mange høyrepolitikerne som har tatt makta fra arbeiderene i de sosialdemokratiske partiene. Ser samtidig på fagforeningene som den eneste krafta som kan lede i kampen mot de økte klasseforskjellene, og i kampen for å bevare demokratiet i ei tid da diktatur og ensretting truer. Halstvedt holder etter eget utsagn på «å dette av stolen» av alle Greta Thunberge'ene med deres profeti om at menneskeheten vil gå under om ti år. Den globale oppvarminga skyldes ikke CO2 utslipp, hevder han, men av solas varierende påvirkning på jorda. På tross av sitt sinne, skriver han med varme og kjærlighet om gutter som bli seksuelt misbrukt og om hvor forferdelig det er å leve med disse traumene i voksen alder, men kritiserer den gruppen feminister og terapeuter som hevder at alle menn er voldsmenn. Kvinner er nesten like ofte overgripere som menn, påpeker han.