I Kolbein Falkeids dikt kan alle gå inn og hente opplevelser og ny erkjennelse. Det er dikt preget av rolige, gode bilder og en sterk indre sammenheng. Dikteren, som har nådd den aktverdige alder da man i andre tider ble lyttet til, er ikke blitt noen vismann. Han har ikke svarene, men stiller mange spørsmål. Her er ensomhetsobservasjoner knyttet til eget og andres liv, med refleksjoner rundt spørsmålet om ikke denne alenetiltstanden er menneskets egentlige ståsted. Ellers er det fenomenet aldring og følgelig den økende gravitasjonskraft mot jord som opptar forfatteren. Og forundring over fenomenet mot. Til våren! sier vi. Jaja, men det er langt dit. Og hva grønt er har vingene glemt.