Hadzji Murat er Tolstojs siste skjønnlitterære bok. Verket ble skrevet i 1896-1904, men kom først ut i 1911, etter dikterens død. I korte, dramatiske scenebilder forteller dikteren om tsjetsjenernes kamp mot russiske erobrere, og romanen har dermed fått fornyet aktualitet i våre dager. Skildringen bygger i stor utstrekning på dikterens egne observasjoner som soldat i Kaukasus i begynnelsen av 1850-årene. Stedvis kan beretningen minne om Krig og fred og Anna Karenina. Også Hadzji Murater en krønike. Boken skildrer ikke bare opprøreren Hadzji Murats kamp og død. Den gir også et levende bilde av datidens Russland med den grumme tsar Nikolaj i spissen. Sluttscenen er en av de mest storslåtte i moderne litteratur. Fanget mellom tsaren og Sjamil har Hadzji Murat bare en frihet tilbake: å dø med mot og verdighet. Og Hadzji Murat dør med våpen i hånd, renset for sinne og begjær. Heller ikke dikteren gråter av medlidenhet. Tolstoj har forherliget sin frihetselskende helt, ikke skrevet en klagesang over hans nederlag, skriver Harold Bloom om denne «verdens beste fortelling».