Johannes’ åpenbaring er Bibelens siste bok. Den skiller seg ut både med sitt billedrike språk og dramatiske innhold; det skaper store utfordringer for enhver som ønsker å gripe bokens budskap. Ulike tolkningsteorier har vært lansert, og det er gitt dristige og ofte spekulative aktualiseringer. Denne kommentaren henter opp eksempler både fra eldre og nyere fortolkninger, men representerer selv en nøktern, tekstnær og åpenbaringsorientert tolkning. 

Åpenbaringsboken retter blikket fram mot fullendelsen; et slør trekkes til side, og den kristne menighet får se inn i Guds verden og får høre hvordan Gud, Den allmektige, fullfører sin frelsesplan. Bokens grunnmotiv er Guds seier.

Samtidig trer det fram en realisme som viser at den seirende menighet også er den lidende menighet. De sju menighetene i Lilleasia, som boken først ble skrevet til, fikk erfare hvordan Satans og syndens krefter kom til uttrykk i de religiøse, kulturelle og politiske maktforholdene i samtiden. I endetiden vil disse kreftene tre fram med enda større kraft i et forsøk på å forføre eller tilintetgjøre den kristne kirke.

Midt i denne realismen er det at Åpenbaringsboken inngir trøst. Ondskapens krefter vil opphøre når Guds rettferdige dom kommer. Når Gud fullfører sin plan, vil et nytt skaperverk, uten smerte, sorg og død, tre fram i harmoni med Guds skapervilje.

Professor emeritus dr. theol. Njål Skrunes har skrevet en rekke bøker og artikler i ulike sjangere innen bibelfag og religionspedagogikk. Hans formidling av faglig innsikt har vært skattet av både studenter og bredere lese- og tilhørergrupper. Skrunes har her skrevet en kommentar som i språk og form er tilpasset en bred leserkrets - til Trøst for Guds menighet.