Politisering og pedagogisk motstand forteller historien om moderniseringsreformen i norsk skole, forsøkt realisert over den siste generasjon. Reformen har ført til en bred protest fra faglig hold. Boken forholder seg til tre pedagogiske begrunnelser: historisk kunnskap, etiske og moralske vurderinger, og barnefaglig kunnskap. Dette er en bok om modige lærere, våkne foreldre og dyktige fagfolk som alle har gått til felts mot effektiviserings- og konkurransetiltakene i skolen, utstrakt bruk av kartlegginger, tester og prøver, sammen med programmer for modifisering av barns adferd. Det er også beretningen om villfarne politikere, byråkratisk stivsinn og nidkjære teknologer - og om et dristig skoleeksperiment uten buffere mot dype misforståelser og skjebnesvangre mistak. Det er ikke minst historien om barn, den tause flokk av titusener, som har lidd disiplineringens pine i møtet med den nye skole. Dette er dessuten en fortelling om kraften i det sivile samfunn og frihet til å tenke selv - fortellingen om det indre liv, om pedagogikk og om en oppdragelse som innvier barn i den vide samtalen, den samtalen som beriker oppdragelsen til et levende demokrati. ? Lars Løvlie er professor emeritus ved Universitetet i Oslo og pedagogisk filosof. Han har vært gjestelektor ved Århus Universitet og gjesteprofessor ved Örebro Universitet, og er æresdoktor samme sted. Han var medlem av Dannelsesutvalget for høyere utdanning fra 2007 og utgav Det pedagogiske argument (1984). Han var medredaktør i Educating Humanity: Bildung in Postmodernity, Dannelsens forvandlinger og Pedagogikkens mange ansikter. Han har feste i tysk klassisk filosofi og amerikansk pragmatisme og har en forkjærlighet for Rousseau som menneske og forfatter.