Georges Perecs Tentative d’épuisement d’un lieu parisien («Forsøk på å uttømme et sted i Paris», 1975), der han i tre dager, ved hjelp av notater, søkte å gripe alle de små, unnselige forandringene og gjentakelsene som utspilte seg på Place St. Sulpice, bærer i seg minnet om en litteraturform som i Norge, på 1700-tallet, fikk en rekke bidragsytere: Med utgangspunkt i et avgrenset geografisk område søkte man å gi en fullstendig redegjørelse for alt som fantes der, innenfor mineralriket, planteriket og dyreriket, herunder for menneskenes levemåte. Petter Dass’ Nordlands Trompet (1739) er den mest kjente av de topografiske fremstillingene, og den eneste på vers. Spørsmålet er likevel: Hva slags poesi finnes i de øvrige beskrivelsene og forsøkene? Hva slags natur tilkjennegir seg gjennom disse verkenes gotiske bokstaver, i denne for oss fremmedartede syntaksen og uvante ortografien? Formgivning: Pascal Prosek