- Wilhelm! Gunnhild snudde seg mot ham. - Hun har et lite barn med seg! Hun kommer til å tenke mest på seg selv, det har hun alltid gjort, og Vilja ... hvordan skal det gå med Vilja? Hun kunne vel ha latt jentungen få komme hit og bo hos oss, så kunne hun ha reist og boltret seg med bohemene i Paris alt hun orker. Og denne Bernhard ... mannen hennes ... han kunne vel ha nektet henne å ta med barnet. - Hun er jo moren, og et barn hører til ... - Wilhelm, du skjønner ingenting! utbrøt Gunnhild sint. - Guro er min datter, jeg kjenner henne! Jeg vet hva hun står for. Leste du ikke brevet?