- Jeg vet det. Men likevel ... Ikke snakk sånn! Det er ... det er ekkelt! Tarans øyne sto plutselig fulle av tårer. Hun stirret på Linas og følte det som en stor sorg seg inn over henne fordi hun i dette øyeblikket mistet en bror. Hun mistet sin helt. For etter dette kunne ingenting bli som før. - Ikke se på meg på den måten! ropte hun og tørket øynene med en sint bevegelse. Ikke ... Hun fullførte ikke setningen før hun snudde tvert om og begynte å løpe tilbake den samme veien som de var kommet, ned mot de trange gatene i sentrum. Linas sto igjen og så etter henne med et såret uttrykk i øynene. Så bøyde han nakken.