Kalle var fortsatt irriterende opptatt av hendelsen og sviket han opplevde i Torshovparken. Men andre ting tok stadig større plass. Tanker om hans eget liv, om alle feilene han hadde gjort, om snarveiene han så ofte hadde tydd til. Alle de sinnssvake valgene han hadde tatt, som hadde påført ham, og ikke minst hans nærmeste, så mye smerte. Alle årene han hadde kastet bort i pillerus og tung narkomani. År han aldri ville få igjen. Hvordan er det mulig å snu et liv som så så bra ut, men som gikk så galt? Kalle visste svaret. Men skulle han ha den minste sjanse til å gjøre noe med det, måtte han gjøre seg så liten.